Sacred Games 2 anmeldelse: Å betale for Faderens synder

Sacred Games 2 anmeldelse: De åtte 50-minutters episodene er intense, lagdelte og holder deg på kanten. Del én var begynnelsen på den langsomme forbrenningen. Ved del to har det putret til nesten perfeksjon.











Vurdering:4ut av5 Sacred Games 2 anmeldelse:

Sacred Games 2 anmeldelse: Pankaj Tripathis spektakulære tur som Guruji er et stort tilbakeslag til Bhagwan Osho Rajneesh.

Sacred Games 2 rollebesetning: Saif Ali Khan, Nawazuddin Siddiqui, Amruta Subhash, Pankaj Tripathi
Regissør for Sacred Games 2: Anurag Kashyap, Neeraj Ghaywan
Sacred Games 2 vurdering: Fire stjerner





Issme drama hai, sex hai, dhokha hai, og en liberal dose historie, mytologi og filosofi også. Sacred Games sesong to, som er mye større og også bedre enn den første, har alle de ovennevnte egenskapene i overflod. Sesong én, som kom ut i fjor – og satte malen på plass for indiske nettshow – etterlot mange brennende spørsmål ubesvart: Hvem er den tredje faren til Gaitonde? Er Anjali Mathur virkelig død? Er Trivedi den eneste overlevende, også hvem er Trivedi? Sartaj Singh (Saif Ali Khan), hva med ham? Hvorfor var Jojo (Surveen Chawla) i bunkeren? Også hvorfor er undertekstene ute av synkronisering og nesten et helt minutt forsinket. Merkelig nok for en ekstremt flytende, velfungerende strømmetjeneste, distraherer denne tekniske feilen fra den sunne seeropplevelsen. Vi kan nesten forutsi memefesten som vil følge. Netflix, ikke si at du ikke ble advart.

Den åtte episodene andre delen begynner akkurat der vi slapp den første. Gaitonde (Nawazuddin Siddiqui) blir reddet fra dødens klør og blir funnet seilende i vannet i Arabiahavet, på vei til Kenya. Han blir trukket inn av Yadav Madam (Amruta Subhash), en RAW-agent som trener ham som en ressurs og bruker ham til å oppfylle 'nasjonens' sak. Den en gang mektige, altomfattende, megalomani-fylte Gaitonde er nå redusert til en ja-mann for den indiske statens utstrakte hånd. Sett dette sammen med Sartaj Singh, som nå leder et spesielt etterforskningsteam for å løse bunkersrotet. Sartaj og Gaitonde har ofte vært speilbilder av seg selv, stående på de positive og negative spektrene til en talllinje, til tider til og med overfor de samme dilemmaene. Mens Gaitonde sliter med sin plass i den nye verdensordenen, kommer Sartaj endelig til sin egen og sin nyvunne følelse av ansvar. Gaitonde får endelig møte sin selvsalvede ‘tredje far’, Guruji (Pankaj Tripathi), hvis stemme er fyrtårnet for lys og retning for ham. Samtidig oppdager Sartaj forbindelsen mellom faren og Gaitonde.



Sesong to på åtte episoder er delt mellom Gaitondes fortid og Sartajs reise i nåtiden. Vi blir tatt med gjennom Gaitondes opphold i Kenya, hans sammenstøt med Isa, hans boltring i Bollywood og hans ultimate inntog i åndelig lykke under Gurujis regi. Sartaj tar for seg sine indre demoner, hans mislykkede ekteskap og sannheten om sin konstabelfar. For ikke å nevne at det er et kappløp mot tiden for å avdekke den overhengende trusselen som kan eliminere den største metropolen i India.

Sesongen har en ny deltaker i regissør Neeraj Ghaywan, som har erstattet Vikramaditya Motwane, selv om Motwane fortsetter som utøvende produsent. Forfatteren Varun Grover, som har tilpasset manuset fra Vikram Chandras eponyme roman, har også sluttet seg til rekken av utøvende produsent for denne sesongen. Nye rollebesetningsmedlemmer som Amruta Subhash, Ranvir Shorey, Kalki Koechlin og Pankaj Tripathi, gjør dette showet virkelig overstadig verdig.

Vi ser den samme malen for å navngi episodene etter en mytologisk eller historisk referanse, som starter med Matysa og slutter med Radcliffe. Showet er fylt med mytologi, rett fra Gilgamesh til Shiva, Mahabharata og Ramayana, noe som gjør det til en fryd for historie- og mytologiinteresserte. Store historiske begivenheter finner også sin stolthet, rett fra deling, beredskap, Mandal-kommisjonen, Babri Masjid-riving, 1992-eksplosjoner, 9/11 og 26/11.



Alle disse historiske hendelsene, hendelsene og referansene samles sømløst for å synliggjøre sammenhengen mellom makt, politikk og religion og hvordan trifectaen ofte brukes til å frata menneskeheten dens kjerneessens. Tripathis spektakulære sving som Guruji, i de sublime gyldne omgivelsene til en ashram i Kroatia, er et stort tilbakeslag til Bhagwan Osho Rajneesh, og Batya (Kalki Koechlin) kan lett gå av som Sheela. Tripathi leverer som den sivet-i-ondskapen-men-kledd-i-subtil-sennepsdrakt-gudmannen som snakker i beroligende milde toner. Alt dette gjør han vellykket med et rett ansikt og en oppriktig tro – i motsetning til hans varemerkeutseende, på at han nyter en privat vits på bekostning av allmennheten – til og med scenen der han gjør ut med Gaitonde. I tillegg til dette er religiøse motiver, temaer og ikonografi overalt for oss å se og tydelig vil skaperne at budskapet om religionsavlet hat og intoleranse skal synke inn. Mandalaen som ikonet til ashramen, kadaen som bæres av Sartaj, cilixen som Jojo har på låret hennes og det hatfylte islamske propagandamaterialet som brukes av Hizbudin, brukes alle godt til det.

Sacred Games sesong ens styrke lå i skrivingen og detaljeringen. Her er det en ny gruppe forfattere ledet av Grover, som bygger på den originale fortellingen stille overbevisende. Kashyap og co har hatt en feltdag i å veve inn aktuelle popkulturreferanser. Rett fra Gaitonde som roper inn en 'Ram G Varma' for å regissere biografien hans, til en tynn, krøllhåret stjerne som kommer til Jojo for en pause i Bollywood og kommer fra 'Himachal', Buntys 'Mithun dance', tongue-in -Kinnreferanser er vanskelig å gå glipp av. Det er en om statsborgerskapet til ledende stjerne også. Showet, om ikke annet, kan brukes som en kapsel av moderne historie eller en Cliff-notater tilsvarende Gen Z, for å informere dem om en verden som eksisterer utenfor Instagram.

Showet er en dyster advarsel, og en gjenspeiling av de mørke turbulente tidene som verden og landet vårt går i møte for tiden. Bomben er bokstavelig talt over oss, og hvis vi ikke tar oss sammen, vel, vi har kanskje ikke en Sartaj Singh som kan redde oss. De åtte episodene på 50 minutter er intense, lagdelte og holder deg på kanten. Del én var begynnelsen på den langsomme forbrenningen. Ved del to har det putret til nesten perfeksjon. Imidlertid er det øyeblikk med forutsigbarhet – det store antallet kropper som faller, den vanvittige volden og scenen der en ærlig «muslimsk» politimann må bevise sin troskap gang på gang.



Når del to slutter, føler man at man er en deltaker i dette «det absurde teater», og alt håp er ute. Men det er den nødvendige giften vi alle trenger å få i oss hvis vi ønsker at våre fremtidige generasjoner i det hele tatt skal se dagens lys. Å, men alt er ikke tapt. Frø for sesong tre er sådd.

Topp Artikler

Horoskopet Ditt For I Morgen
















Kategori


Populære Innlegg