Jagga Jasoos filmanmeldelse: Ranbir Kapoor, Katrina Kaif savner handlingen i det som kunne vært verdens første musikalske spionthriller
Jagga Jasoos-filmanmeldelse: I løpet av de nesten tre timene av filmens spilletid er det alt annet, med Ranbir Kapoor og Katrina Kaif som jager bøyde spioner, våpenhandlere og diverse andre mindre yngel, samtidig som de redder verden, men den glemmer å gi oss en historie.
Vurdering:1.5ut av5
Jagga Jasoos filmanmeldelse: Den beste delen av filmen er mellom den unge Jagga (Ranbir Kapoor) og Saswata Chatterjee.
Filmbesetningen Jagga Jasoos: Ranbir Kapoor, Katrina Kaif, Saswata Chatterjee, Kiran Srinivas, Sayani Gupta, Saurabh Shukla
Filmregissør Jagga Jasoos: Anurag Basu
Jagga Jasoos stjernerangering: 1,5 stjerner
Møt den uforferdede guttedetektiv Jagga. Og humlende jentereporter Shruti. Disse to går gjennom en rekke pittoreske steder, når de ikke bryter inn i sang, unnviker slemme gutter på sporet og avverger den tredje verdenskrigen.
Ok, jeg laget den siste. Men i løpet av de nesten tre timene av kjøretiden til Jagga Jasoos, er det alt annet, med Ranbir og Katrina som jager bøyde spioner, våpenhandlere og diverse andre mindre yngel, samtidig som de redder verden.
Gitt at Basu og Kapoors siste utflukt var en ekte, ærlig-til-godhet-film (Barfi), og etter å ha sett Kapoors vilje til å underkaste seg en rolle, burde Jagga Jasoos vært en tønne av latter.
Men i sin iver etter å sette sammen nye steder og eksotiske hot spots, glemmer Jagga Jasoos å gi oss den avgjørende tingen – en historie. De pene ledningene blir overlatt til seg selv i en synkende tomt, om man kan kalle det det. Det vi får, med unntak av noen få smiley-øyeblikk, er en uutholdelig lang, kjedelig slingring.
Du får følelsen av at filmskaperne et sted underveis, i sin intensjon om å skape en morsom, finurlig tur, mistet veien. Fordi alle elementene som ville utgjøre en gal Tintin-aktig (Jagga har en sidelengs quaff, akkurat slik Tintin gjør, og har en lignende evne til å løse gåter) eventyr har blitt møysommelig samlet – imponerende produksjonsverdier, iøynefallende grafikk, og en virkelig hendelse (Purulia-armslippet, som skapte en slik sensasjon på midten av 90-tallet) for å gi den tyngde.
Et solid, engasjerende plot ville ha vært bare billetten for både filmen og den hardtarbeidende helten (hoveddamen svinger på mystisk vis begge veier: i noen deler virker hun i stor grad en del av saksgangen, og i andre bare sover hun gjennom scenene hennes). Gjort riktig, ville det ha vært verdens første musikalske spionthriller.
Det er noe kjærlig med måten det begynner på, med Jaggas opprinnelseshistorie. Hvordan en liten gutt med talevansker vinner hjertet til en godhjertet mann (Chatterjee) som forsvinner, og hvordan den lille gutten vokser til en smart ung kar hvis skolegang ser ut til å være fylt med en komplisert sak etter at en annen.
Bortsett fra at Kapoor er for gammel til å gi ut som skolegutt. Det er det første og viktigste som Jagga Jasoos tar feil. Og bitene mellom hans påståtte teenage-jeg og den pene humleren til en journo, som går humper gjennom tøffe terreng, blir litt tvilsomme.
Den beste delen av filmen er mellom den unge Jagga og Chatterjee. Et par av spanking-sangene er kjempegøy. Det er da filmen taler med sin egen stemme: i resten prøver den å være en desi Spielberg uten noe av hans verve.
På et tidspunkt i filmen får en karakter til å spørre – Bore ho gaye na? Svaret er selvfølgelig – Haan bhai haan.
