Hvordan MTV forandret livet mitt

Det var bare så mye man kunne gjøre i småbyen India på 1990-tallet. Så kom det en kanal som fikk oss til å snakke om livet

mtv, mtv på 90-tallet, mtv-frigjøring, mtv indisk fjernsyn, indisk tv mtv, mtv vj hunt, mtv-ankere, mtv vjs, indisk fjernsyn fra 90-tallet, indisk tv-historie, tv-nyheter,

Lukter som tenåringsånd: Finalistene i Colgate Fresh Energy Gel & MTV VJ Hunt, inkludert VJ Maria Goretti (i hvitt), poserer på MTV-kontoret i Mumbai

Sommeren er alltid litt tåkete i Patna. På begynnelsen av 1990-tallet virket det lunere enn normalt. Dagene ville være varme og nettene ville være tørre. Det var bare så mye man kunne gjøre. Jeg vet ikke om den uregelmessige belastningen og fraværet av elektrisitet var årsakene til tristheten, eller om man kunne peke på de brå Kal shaam chhe baje phir mulakaat hogi-avslutningene til Doordarshan som årsaken. Eller om det begrensede antallet antakshari-sanger (til tross for det uendelige lageret av ferierende søskenbarn å spille dem med) var hovedmistenkt. Eller kanskje det bare var tenåringsangst.





Det var også de dagene da Aamir Khan spilte slangefilmer, Rishi Kapoor hadde på seg det siste settet med gensere, Jackie Shroffs filmer var billettsuksesser, og Vinod Khanna slo dudhu-vitser mens han lurte på kvinner i Farishtay.

Ja. Det var virkelig bare så mye man kunne gjøre. Buzzwords som liberalisering og globalisering begynte akkurat å dukke opp, og private TV-kanaler ble en hverdagsfix. Kabel-TV ble sakte det fasjonable i småbyen India, et perfekt middelklassemotpunkt til elitens safaridress-og-pommerske overlegenhet. Mine professorforeldre hadde selvfølgelig, takket være deres verdensbilde og visdom næret av brahminske tilbøyeligheter, sterke meninger om enhver form for uovervåket underholdning. Akkurat grunnen til at jeg lett var enig da Ramkailasji, min betrodde medhjelper og familien Man Friday, anbefalte at vi skulle stjele kabelforbindelsen siden ledningene gikk gjennom huset vårt.



Inntil da var vår erfaring med tyveri begrenset til å pakke inn rå mango av den utrolig saftige Maldah-varianten fra naboens hage. Så jeg var ikke så sikker. Når det er sagt, lokket med å bryte kjedsomheten og se innhold utenfor den stabile DD-programmeringen var for mye. Programmeringsalternativene var mange, utover Krishi Darshans og Chitrahaars i verden. Det var finesse og teft man ikke var vant til å se på TV. I tillegg var det MTV. Den tingen som var ment å moralsk korrumpere ungdommen i nasjonen.

Jeg var klar til å bli ødelagt.

Alt som skulle til var et par hagekuttere og litt oppfinnsomhet, og vi var en kabel-TV-husholdning mellom 22.00 og 05.00, og åpnet portene til en hittil usett verden. Firang-aksenten, den kule grafikken, de smarte kampanjene, de interessante programmene – de var alle fra et fjernt land. Det var Star Plus med The Crystal Maze, Donahue, Oprah og, oh, de kyssende søskenbarna i The Bold and The Beautiful. Eller den sigarettrøykende Tara i den anonyme serien på Zee TV, og til og med den motbydelige Mohan Kapoor på kanalens Saanp Seedi, og Rajat Sharma som føder en annen type journalistikk i Aap Ki Adalat. Alt dette var annerledes. Ny. Og ekte.



Og så var det selvfølgelig MTV.

Med sin funky grafikk, bisarre spots og raske tempo. Det luktet tenåringsånd. Med Michael Jackson og Madonna. Med Guns N’ Roses, en paradoksal sameksistens som godt kan definere MTV. Med Right Said Fred som erklærte sexiness og Phil Collins hans manglende evne til å danse. Med Pearl Jam, Megadeth, Metallica og utallige slike band som vi småbyfolk ikke hadde kjennskap til. Jeg så bilder jeg aldri trodde fantes. Jeg så mennesker jeg aldri kunne være. Jeg så kjærlighet. Jeg så utskeielser. Det var til tider kulturelt fremmed. Men det hele var øyeåpnende. Jeg kunne aldri være dem, visste jeg. Og likevel ville jeg vite mer om dem.

Jeg så muligheter. Og jeg snakker ikke bare TV. Jeg snakker livet.



For den hindi-medium gutten fra Bihar som sliter med itihaas, bhugol og nagrik shastra på skolen, var det nesten som å skape sin egen historie hver kveld ved å løsne seg fra alt som var rundt ham. Ved å tenke utover bøkene og kursmateriellet. Ved å ta de fantastiske flyreisene til ingensteds. Jeg sluttet aldri å tenke på hindi. Jeg utviklet ikke en aksent. Jeg kunne aldri sette pris på Pearl Jam, Megadeth eller Metallica. Jeg prøvde ikke å bli en annen person med helt nye referansepunkter. Bare perspektivet mitt endret seg. Jeg begynte å se ting annerledes. Jeg visste ikke hvor jeg ville, men jeg visste hvordan det ville bli.



Vi ble snart fanget av pappa. Han var tydeligvis opprørt. Han sa at alt vi trengte å gjøre var å spørre. Men jeg klaget ikke. Det var verdt turen. Det er ikke som om det plutselig endret personligheten min eller at jeg kunne se dører åpne for meg. Men hele den visuelle opplevelsen, dag for dag, fikk meg til å innse at det fantes så mange dører.

Det var ikke bare økonomisk liberalisering på jobben, eller bare liberalisering. Det var befrielse!

Det endret synet mitt. Det gjorde meg mer selvsikker, mer frekk. Det tillot meg å drømme annerledes. Den frekke tenåringen, sønn av professorforeldre, begynte å se forbi ingeniørfag og medisin som en karriere, det samme gjorde mange av oss fra lignende bakgrunn. Alt i verden, hittil usett, var nå rundt oss. Og alt var oppnåelig. Vi trengte ikke å reise til fremmede land for å utvide vår horisont. Verden hadde kommet til oss i form av Camay-såper og Hersheys sjokolade. Splitter nye kjøpesentre og multiplekser. I køene på McDonald's. Surrer på personsøkere og mobiltelefoner. Overraskende nok fikk ingenting av det meg til å føle meg fattig og fratatt på noe tidspunkt. Det fortsatte å egge meg til å ha en dypere vilje til å bli bedre (les, rik).



I ettertid var det det råeste, og likevel det viktigste, liberaliseringens bidrag til småbyen India, og ikke bare for meg. Vi sluttet å føle skyld for å tjene og bruke penger, noe pappa ikke ville ha godkjent. Det var greit å gi slipp på middelklassen vår. Det kom selvfølgelig med sine egne kamper. Mumbai, byen jeg hadde valgt å flytte til, ga meg sin parfymerte likegyldighet, og viste meg min plass i 8:11-lokalet. Jeg ga det min uforfalskede selvtillit. Veldig snart nådde vi et kompromiss og byen var hjemme.

Skjebnen brakte meg til MTV i 2000. Og MTV ga meg selvtilliten til å endre det. Det hadde fått meg til å omfavne dens globalitet, jeg fikk den til å omfavne min indiske, å være en del av teamet som gjorde det desicool. Jeg jobbet med dem i 10 lange år, fancy betegnelse, et al. Lite visste MTV om rollen det hadde spilt i livet mitt. Selv når den var på mute.

I mellomtiden fikk vi Ramkailasji jobb som peon i Delhi. Familien hans fortsatte å være i en avsidesliggende landsby i Bihar. Vi sponset utdannelsen til sønnen hans som nå er 16. Gutten bruker en smarttelefon og bruker WhatsApp. Jeg mistenker at han også vet hvordan man bestiller mango på nettet. Bare han ønsker å følge farens karrierevei: bli en peon.

25 år senere venter jeg på en ny runde med liberalisering.

Topp Artikler

Horoskopet Ditt For I Morgen
















Kategori


Populære Innlegg